Luzernerstøveren kan føre sine aner helt tilbake til 1200-tallet og Egypt. Derfra vandret den videre til mellom-Europa rundt år 1700 og ble brukt som flokkjagende hund av Kelterne som jaktet fra hesteryggen. Opp mot år 1900 ble rasen mer renavlet og fikk sitt særpreg som har holdt seg fram til våre dager. Luzerneren inngår i den sveitsiskte "støverfamilien" der vi også finner følgende raser: Schweitzerstøveren, Bernerstøveren og Jurastøveren. Sistnevnte har egen standard for eksteriør, mens de tre andre bedømmer, merkelig nok, etter en felles standard. Kun fargene og pelstypene er forskjellig. I praksis vektlegges enkelte detaljer i bedømmelsen for å ta vare på rasepreget.
En spennende hund meg klangfull losføring. Luzernerstøveren står i dag fram som en prima jager, som med sitt karakteristiske, dype og sterke mål er godt hørbar – selv i kupert terreng og over lange avstander.
Som innen alle hunderaser finner vi forskjeller i kvaliteten mellom de ulike kullkombinasjoner. Men som et fellestrekk kan en si at de fleste Luzernere har en losføring som er lett å lese. De auser rikelig på, og såkalte "hylere" kan gjøre losen til en musikalsk opplevelse for jegerne. Typisk er også at de er spornøye og utholdende på drevet.
Et annet trekk som bør nevnes er at Luzernerstøveren har faste, tettsittende poter som gir hunden funksjonelle brukslabber. Disse positive egenskapene en noe som mange harejegere setter stor pris på og prioriterer høyt når det er snakk om vurdering av hund.
De siste tiår har jag med hund etter hare forandret seg radikalt for de som har levd en stund. Det er flere grunner til dette, men en ting skiller seg klart ut – nemlig den enorme hyttebyggingen og det den fører med seg: mil på mil med veier, skiløyper og turstier med stor aktivitet av folk, hest og ikke-jagende hunder. Vi mener at Luzernerstøveren har de egenskapene som skal til for å tilpasse seg disse store forandringer i og rundt våre jakt-terreng: